Her kommer en historie fra Seterlia Kasjmir om de flotte geitene og produktene deres.
Herregud for noen deilige dager! Jeg elsker de dagene når det enda er skikkelig vinter, med glittersnø og kulde, men at solen begynner å varme. Det varmer langt inni kroppen og er så deeeeilig! :D
Dyra liker det også, det er lett å se på dem.
Selv de tøffeste elgebikkjene blir mjuke i sinnet :)
Og kunne ta seg en tekopp på trappa ute i lunsjpausen er topp! Jeg syntes forresten vi har fått oss en kul ny vannkoker! ( kjøpt på brødrene Løver i Vikersund... :) )
mmm...
Jeg kom tilfeldig over en spennende gård på nettet for noen uker siden som driver med Kasjmirgeiter! Har du hørt om de før? Jeg har egentlig lyst på sånne, både fordi de beiter bra OG lager den deiligste ull! Du har kanskje en kasjmirgenser i skapet? Ekslusivt sådan, men kjempedeilig.
Norsk Kasjmirgeit er en forholdsvis ny geiterase i Norge. Midt på 1990-tallet blei det importert kasjmirgeiter fra New Zealand. Disse geitene ble starten på den norske kasjmirgeita. Seinere er det importert sæd fra både England og Skottland for å unngå innavl. Norsk Kasjmirgeit er nok litt mindre enn den norske mjølkegeita. De har oftest horn som vrir seg utover og ører som henger mer eller mindre ned. Pelsen varierer ganske mye fra dyr til dyr, men den er jevnt over kortere i ragget. Bunnulla er den ettertraktede kasjmirulla som ligger helt i toppsjiktet av fine, tynne fiber. For å få god ull til garn var hvite geiter de som det blei avla på, men på grunn av interesse for fine skinn ser det ut til at farga dyr er vel så populære i dag. De har også en god helsestatus.
Her kommer historien fra Seterlia Kasjmir
Ellen Marie Hansen: Når vi flyttet til Narjordet og Ole Michal overtok hjemgården i 2006, var det drift med kun Norsk Kvit Sau her. Fra 2010 ble vi sertifisert økologisk, og det trives vi veldig godt med. Ole Michal er den som oftest er i fjøset gjennom vinteren. I lamminga er det han som har vakt om dagen og jeg om natta. Han jobber også på Os ID. Jeg styrer med planleggingsdelen av drifta, sånn som utvelging av livdyr og gjødselplanlegging. Men aller mest driver jeg med geitene og produktene geitene gir. Ellers er jeg utdannet gartner og jobber i blomsterbutikk.
Jeg synes alltid det er spennende med variasjon og forskjellige farger på dyra, variasjon gjør arbeidet mer interessant og det er lettere å se individer. Et par andre saueraser var vurdert før geitene kom, men det blei ikke med mer enn tanken. Geiter har jeg alltid likt, men de blei ikke vurdert siden vi ikke hadde planer om å begynne med melk. Så, en høstdag i 2008, så Ole Michal en annonse i ei lokal avis om salg av kasjmirgeiter. Etter hurtig lesing og nettsøk på temaet kasjmirgeiter bestemte vi oss for at vi ville prøve med 5 geiter. Ikke lenge etter kom Molly, Reidun, Blå, Tuppen og Lillemor til gards, og det har vi aldri angret på! Etter litt mer betenkning kom vi fram til at vi ville ha vår egen bukk også, og Sylfest Silkestjert gjorde sin entre.
Den første våren kom det 4 kje til verden hos oss, og alle fikk navn. Siden har det kommet mange mange flere kje, og de har fått navn de også. Antallet geiter har gått fra 5 til nå 23, og enda kan det godt bli flere. Det som avgjør er om vi klarer å selge kjøttet og skinna som blir produsert. For vi produserer mat og andre produkter, men det er også viktig for oss å se individene. Vi har ikke navn på sauene, men geitene er spesielle. Og siden de første geitene og kjea fikk navn, har det blitt tradisjon. For å klare å finne på så mange navn (til våren blir det forhåpentlig over 40 kje), har jeg slektslinjer som får forskjellige typer navn, eller navn fra forskjellige steder. For eksempel får Reidun sine etterkommere kongelige navn fra hele verden og Lillemor sine etterkommere får norrøne navn. Når skinna kommer tilbake etter beredning finner jeg tilbake navnet på kjeet via bilder og notater. Navnet følger skinnet videre.
Kasjmirgeiter holdes vanligvis som ammegeiter, det er en driftsform som ligner veldig mye på standard sauehold i Norge i dag. Geitene får kje om våren, kjea går med mora hele sommeren og så er det slaktetid om høsten. På den måten nyttes naturens muligheter til fulle. Kjea drikker ekte geitemelk og eter gras, urter, lauv, bar og sikkert mye annet godt fra fjellet hele sommeren, og får utfolde seg helt fritt som det best passer seg når man er geit. Dette blir det velsmakende mat til oss av!
Våre geiter kjeer vanligvis i april. Vi har prøvd, mer eller mindre frivillig, kjeing alt fra januar til og med mai. Geitene blir nemlig brunstige ganske tidlig på høsten, og da dufter de nok aldeles fortryllende for bukker. Så fortryllende at høye bingevegger, stengte porter, gjerder og noen kilometer utmark ikke er noen hindring for en elskovssyk kar… Og da kommer kjea i januar. Men vi vil helst at geitene pares i november og kjeer i april. Det passer best med naturens gang her.
Når vi slipper de små kjea og mødrene på beite tidlig om sommeren, får de ei uke eller to i det jeg kaller for utmarksskole. Det er et stort inngjerda område med utmark like ved setra vår. Her får kjea lære å følge flokken, hoppe over bekken, finne ly under trærne og alt annet som må til for en fin sommer i fjellet, mens vi kan ha lettvint tilsyn med dem i denne perioden. Ei geit har også gått med radiobjelle i fjellet. Den sender oss posisjonen deres en gang eller to i døgnet. Da kan vi lett gå rett til flokken når vi er på tilsynstur. Og det er helt fantastisk med geiter, de holder sammen i flokk. Finner en ei geit, finner en gjerne alle.
Om høsten slipper vi å sanke geitene slik som vi sanker sauer. Når snøen kommer, kommer geitene hjem. Alle, marsj, rett inn i fjøset. Fram til paringa får de gå inn og ut som de vil, men så blir det mer innetid fram til vinteren lysner. På fine dager får de tilbud om å gå ut, men når det er tørt og lunt inne frister visst ikke snøfonna for våre geiter. På etterjulsvinteren starter jobben deres med å resirkulere juletrær. Vi samler inn juletrær i bygda som er hentet fra skogen her, og geitene har julefest langt utover vinteren med dem.
Kasjmirgeiter er veldig forskjellige. Noen liker å komme og mase om å bli klødd og kan grave hull i armen din om du ikke klør dem! Andre biter gjerne mennesker som er knipen på kraftforet. Noen er veldig nysgjerrig, men tør ikke helt komme borttil. Og andre igjen synes folk er oppskrytt og har virkelig ingen interesse av å oppsøke folk. Kraftfor får være kraftfor inntil det ligger på forbrettet!
Flokken har også en ganske klar og brutal rangorden. At geitene av og til kan være fryktelig slemme med hverandre er det eneste negative jeg kan si om dem! Men har de god nok plass, og steder hvor de som står lavest i rang kan søke tilflukt, er de også veldig sosiale og gode med hverandre, spesielt nære slektninger. Ei mor ligger gjerne sammen med sine døtre, men liker sjelden sine barnebarn. Søstre ligger ofte inntil hverandre, men de liker heller ikke hverandres kje. En gang hadde vi en kastrat, Leiv, som hadde veldig fin lysebrun farge. Da slaktetida kom røytet han og var litt liten, så han fikk leve en sommer til. Den sommeren fungerte han faktisk som barnepike for moras to nye kje, og delvis også for søstera sitt kje.
Geitene er veldig flinke til å nytte ressursene de får tildelt på en god måte. På fjellet spiser de ikke bare gras, men også lauv, bark og til og med einerbusker. Når de får juletrær inne, spiser de så bare den nakne stammen blir igjen. Et dyr som nyttiggjør seg så godt det den får til rådighet inspirerer meg til å nyttiggjøre geita og geitas produkter så godt som mulig også:
Derfor kammer vi geitene hver vår og får kasjmirull som vi sender til Telespinn for å få vårt eget garn tilbake. Tenk, vårt eget garn, 100% kasjmir og økologisk! Garnet har jeg solgt både som garn til fri utfoldelse og jeg har strikket litt pulsvarmere av det og solgt dem.
Derfor får jeg beredt alle skinna på kjea som vi slakter. Dette er virkelig pels med god samvittighet! Pels som hindrer gjengroing av landskapet i et av Norges beste beiteområder, som har gitt oss fantastisk ull og fantastisk mat på veien. Og kjeet som har gitt skinnet har levd glade dager i full frihet på fjellet sammen med mora, søsken og resten av flokken. Skinna selges som de er, eller jeg lager noe mer av dem. Jeg har laget en del puter, sitteunderlag med trykk på, skjerf som er både mykt og varmt og vindtett, fell med trykk og andre myke og varme saker. Kasjmirpels er veldig lett og veldig varm.
Vi får en lokal bedrift, RørosKjøtt AS, til å stykke opp og pakke kjøttet til oss så vi kan selge det. De første åra solgte vi alt som frossent kjøtt. Siden i fjor begynte vi med spekelår og pinnekjøtt av kje også. Det var veldig populært, og det kan jeg godt skjønne for det er nydelig mat!
Vi har vært med på mange messer lokalt og solgt produktene våre. Og den 16. februar i år debuterer vi med stand på Rørosmartnan. Det skal bli spennende og vi gleder oss veldig til det! Vi står på stand oppe i 2. etg på Apotekergården, for de som er i området.
Flotte dyr hva? :)
